Sjømatnasjonen Norge

Skreien, tørrfisken og klippfisken

I mer enn tusen år har skreifisket i Lofoten vært et av verdens største sesongfiskerier. Ordet skrei kommer av det gammelnorske ordet skrida, som betyr «å vandre». Navnet har den fått fordi denne torsken midtvinters vandrer fra Barentshavet til farvann utenfor Lofoten og Vesterålen for å gyte.

De naturgitte forholdene i Lofoten var slik at temperatur og vindforhold gjorde det mulig å henge den ferske fisken til tørking ute i friluft. Fra februar til mars hang fisken på hjell ute ved sjøen, utsatt for røffe værforhold. Med temperaturer rundt null grader og den rette balansen mellom sol, vind og regn, var forholdene ideelle for å tørke fisk. Denne måten å konservere fisken på foregår den dag i dag etter de samme prinsippene.

Lenger sør i landet gjorde et varmere og fuktigere klima at fisken måtte saltes og tørkes. Metoden ble trolig oppdaget og ført til Norge av spanske fiskere allerede på 1600-tallet. Klippfisk tilberedes av mager fisk, som oftest torsk, men sei, lange og brosme er også mye brukt. Inntil 1960-tallet foregikk tørkingen på klipper ved havet, derav navnet klippfisk. I dag tørkes fisken industrielt i tørketunell eller tørkekammer.

Klippfisk og tørrfisk er regnet som noen av de tidligste eksportvarene fra Norge. Fisken var bærende i økonomien i nord i mange hundre år og ble byttet mot varer fra hele verden. For vikingene var tørrfisken essensiell. Den ga ernæring på lange tokter, finansierte ekspedisjoner og gjorde erobringer mulig. Eksport til katolske land ble senere viktig, da de kun kunne spise sjømat under fasten. Derfor ser vi fortsatt i land som Italia, Brasil og Portugal at disse råvarene har en viktig posisjon i deres matkultur.

Sildeeventyret

Silda blir kalt havets sølv på grunn av sin farge og økonomiske betydning. Mer enn noen annen fiskeart har derfor silda vært med på å forme Europas historie. Fisken har vært en viktig ressurs og eksportvare for Norge helt tilbake til norrøn tid, men det virkelig store sildeeventyret startet tidlig på 1800-tallet. Fisket overgikk lofotfisket i både fangstmengde og verdier. Hovedtyngden av dette fisket foregikk på Sør-Vestlandet, og eksport ble en viktig inntektskilde.

De vanskelige forholdene på begynnelsen av 1800-tallet, med krig og blokade i Europa, gjorde at tilførselen av korn til Norge stoppet opp. Det ble nødvendig å utnytte lokale råvarer for å overleve. Slik ble sild og poteter en livsnødvendig ingrediens i det daglige kostholdet hos både fattig og rik. Sild er fortsatt en viktig tradisjonsbærer i norsk matkultur. I dag eksporteres norsk sild til store markeder som Polen, Egypt, Danmark og Litauen.

Laksen

Fisket etter laks og sjøørret har lange tradisjoner i fjordene på Vestlandet, og vi finner både fisk og redskap nevnt i de norrøne gudesagaene. Elvefisket etter laks er sagnomsust, og man kan se at de beste elvefiskerne blir løftet frem som helter i sagn og bygdehistorier. I moderne tid er det laks fra havbruk som dominerer, og også den er høyt verdsatt i store deler av verden. Oppdrettet laks fra Norge er et ettertraktet produkt som spises i over hundre land. Den norske laksen var den første typen laks som ble brukt i sushi, og har blitt inkludert i ulike mattradisjoner verden over.